Han kastet opp brunt slim som luktet ille (ekstra rart da kaniner ikke kan kaste opp), og føltes som en våt skurefille da jeg løftet han opp (slapp, varm og våt av sikkel/oppkast.)
Jeg ringte straks dyrlegens nattevakt og fikk en del gode råd, men måtte etter 20 min gi opp håpet om at det ville går over av seg selv... Lite visste jeg (heldigvis) da om hvor sinnsykt de neste 1.5 ukene skulle bli...
Etter 20 min avventing, ringte jeg nok en gang dyrlegen og fikk beskjed om at hun kunne være på klinikken om 45 min! Dette ble den lengste timen på leeenge, for å si det slik!:(
Brownie fikk en sprøyte med antibiotika og en med smertestillende, fremdeles uten at noen visste hva dette kunne være...
Så bar det hjem, og morra kunne begynne... Brownie måtte ikke bare håndmates, han måtte også få vann fra pipette da han ikke lenger klarte å drikke fra hverken skål eller flaske, og jeg brukte utallige timer hvert døgn på å tvinge i ham høy (kaniner kan ikke leve uten tørt høy, dette og rent vann er faktisk livsnødvendig!)
I tillegg er kaniner (som de fleste dyr) lite interessert i å dele bo med et sykt flokkmedlem (kaniner er kolonidyr, og som oss mennesker avhengige av å kunne "ta litt fri" fra hverandre innimellom.) Syke dyr blir derfor ofte forvist, så også Brownie... Derfor måtte mannebein ordne bur til Brownie, som straks ble plassert inne på kontoret (kort vei fra soverommet i tillfelle forverring nattestid.)
Den første natta klarte jeg å tvinge i ham 5 ss Critical Care, som er et pulver (tørt høy, vitaminer og mineraler i tørket, pulverisert form som blandes med vann til en slags grøt) og nærmere 30 ml vann fra pipette...jeg var strålende formøyd og selv om jeg lå på sofaen med Brownie løs i stua (les; i en haug under spisebordet) den natta og virkelig lå som på nåler, så følte jeg et lite blaff av håp...
Det blaffet ble raskt slukket da vesle kaninen ikke ville hverken spise eller drikke neste dag...
På nytt bar det til dyrlegen, innehaveren selv denne gangen... Han tok en titt på røntgenbildene som ble tatt samme natt, og skjønte fort hvor landet lå; Brownie hadde bukhinnebetennelse...Ny sprøyte antibiotika og ny sprøyte smertestillende og hjem igjen bar det... Sprøyta med smertestillende gjorde nok susen, for nok en gang ble det litt lettere å få lurt i ham mat (og etterhvert også antibiotikaen) etter han hadde fått noe mot smertene.
Mer tvangsforing både om dagen og på natta, antibiotika i pastaform (som han aldeles ikke ville ha!), smertestillende som katta får (bare i litt mindre dose), vann på flaske klarte han å drikke igjen etter ca 3 døgn...
Etter 4 døgn spiste han litt høy frivillig (et par strå bare, men en begynnelse), tidlig på morgenen den 5. dagen kunne jeg fornøyd konstantere at han hadde drukket 2-3 cm av den store flaska som hang på bursiden... Men fremdeles var det ikke blitt borte noe høy i løpet av natten (på grunn av en ekstremt rask forbrenning og et tarmsystem som er avhengig av fiberrikt høy som hoved næringskilde, spiser kanine normalt lite men ofte...)
På nyttårsaften lå Brownie fremdeles i eget bur på kontoret... Litt motvillig gikk jeg med på å feire nyttarsaften hos min søster på Kongsberg, og det ble endel senere enn antatt før vi kom oss hjem... Da jeg kom hjem, satt Brownie i buret og glante på meg, og en liten del av høyet hans var spist opp!;)
Mandag fikk han endelig hilse på flokken sin igjen, og til min store lettelse tok begge kaninjentene mine ham inn i varmen igjen nesten umiddelbart!;) Kaniner er som mennesker; noen er veeeldig sære, andre er veldig omgjengelige og tilpasser seg lettere nye situasjoer... Jeg har 2 enkle kaniner...også har jeg Mini... Sistnevnte er en ltien "bitch"; hun jager yngstemann rundt og herser endel men henne, men hun (og yngstemann) elsker Brownie, og dette kom tydelig fram da de endelig fikk hilse igjen;)
Litt biting i rumpa, noe løping rundt og endel hopping, så var hilsingen unnagjort, og de 3 lå lykkelig strødd rundt på gulvet i kaninrommet;!) JEPP; de har eget rom!;)
Nå skal kaniner strengt tatt ALLTID introduseres for hverandre på nøytralt sted (les mer om det her;Kanin.org) og den eneste grunnen til at jeg gjorde det på denne måten, var at jeg aldri skilte Brownie og Sjakk helt fra hverandre mens han var syk (bortsett fra det første døgnet da han var helt vekk av sykdommen), så Mini kjente lukta av Brownie i pelsen til Sjakk hver kveld etter at B og S hadde gått sammen i stua. I tillegg klarte Mini å snike seg inn på kontoret og hilse på Brownie i buret mens jeg sjekket mailen min Mandag... Det var reaksjonene deres som gjorde at jeg turte slippe dem sammen uten korrekt introduksjon:)
Det skulle ta ennå et par tre dager før jeg turte senke skuldrene og virkelig tro at veslekaninen var frisk...
Og til deg som lurer på hvorfor jeg la så mye energi i å få en liten kanin frisk, kan jeg bare si;
Du har sikkert aldri hatt kanin!!!
Her er et bilde av trolla mine, alle tre friske og fine (bank i bord!)
Jeg håper jeg aldri behøver oppleve noe slikt igjen! I tillegg til bekymringer og stress, førte sykdommen til strikkekaos; nesten all min tid gikk med til stell, tvangsforing, kos og omsorg. Det lille som ble igjen av døgnet, gikk med til en lang rekke zzz, da jeg egentlig ikke klarer våkennetter noe særlig etter fylte 25;)
Så godt å lese at det gikk bra med Brownie.. Det er vondt når noen man er glad i, er veldig syke..Uansett om det er mennesker eller dyr.. Kan tenke meg det var mye jobb,men at det en jobb man gjør med glede når han ble frisk igjen..
SvarSlettHåper du har en fin lørdag:)
Klem