Dyrebeskyttelsen Norge

Under følger et flott og gripende innlegg fra en frivillig i Dyrebeskyttelsen Norge, som virkelig få rsagt det!
Dersom du lurer på hvorfor jeg - og mange flere med meg - bruker tid, ressurser og penger på å forsøke å redde noen få av alle de uendelig mange dyra som blir forlatt, mishandlet og forsøkt drept hvert år, så har du en god forklaring på det her!

Fint om du leser hele innlegget, uavhengig av hva du synes om dyrevern og dyrevernere, for dette har krevet mot og innsikt å skrive!

Kommenter gjerne, og fortell hva du synes, men usaklige, sårende og stygge kommentarer vil bli slettet i sin helhet!

Tildemor.

Menneskene bak organisasjonen.

av Dyrebeskyttelsen Norge avd. Bergen og Hordaland den 19. juli 2012 kl. 20:29 ·

La meg først si at jeg ikke er en av dem som svarer på vegne av Dyrebeskyttelsen. Men jeg står nær nok til å se tårene som triller i kulissene når dagen egentlig bare har vært en lang sammenhengende telefonsamtale, oppdelt i en endeløs rekke kapitler som omhandler katter og kattunger som er funnet ute, i et bosspann, midt inni en tunell, i en bag noen har dumpet ute i skogen mens solen stekte fra skyfri himmel… gjerne for 14 dager siden sånn at noe form for siste-liten redningsaksjon er helt utelukket.

Jeg har overhørt og deltatt i diskusjonene som oppstår når det kommer inn telefoner, epost eller facebook innlegg som sier: Har fem kattunger, hvis ingen tar i mot dem må de avlives. Og de diskusjonene er vonde, såre og stagnerer alltid og uten unntak i det samme spørsmålet: Hvor gjør vi av dem? Og når kommer oppfølgingsinnlegget som sier at det nå er for sent? At fem kattunger nå er døde fordi vi ikke hadde kapasitet til å gripe inn.

Og ikke minst: Jeg har sett epostene som beskylder oss for å være arrogante og kyniske når vi prøver å forklare at fosterhjemmene er fylt til randen og at folk selv må prøve å gjøre en innsats for å finne kattens eier. En epost som gjerne etterfølges av fire facebook innlegg som beskylder oss for å være kynisk og arrogant fordi vi ikke kjemper for Indiske kvinners hår, et bedre barnevern i Norge, alle som sulter, de hjemløse, rusmisbrukerne osv.

Og så kommer den delen som er så vanskelig å forklare og som jeg sikkert kommer til å rette på et titalls ganger i et håp om å finne ordene som i alle fall ikke fullt ut bekrefter at dyrevernere generelt sett er en gjeng mennesker som av intelligensmessige grunner vil bli utryddet neste gang evolusjonen gjør et hopp.

For det første: Dyrevern har aldri vært et bevisst valg. Vi holdt aldri en generalforsamling der vi stemte over hvilken god sak vi skulle engasjere oss i. Hadde det vært tilfelle så tror jeg hver og en av oss hadde valgt noe enklere. Noe som ikke innebar et liv i evig motbakke, og en konstant strøm av sure kommentarer fordi folk mener vi enten ikke gjør nok eller fordi de mener vi gjør for mye.

Vi ble dyrevernere av en grunn. Og selv om årsaken for valget varierer fra person til person så har vi en ting felles: Vi tror på dyrenes rett til et godt liv.

Vi tror at dyr i likhet med mennesker ønsker å leve. At de faktisk ikke ønsker å visne bort i et bortgjemt hull i veggen mens vi sitter inne i varmen og mesker oss med en soleklar overbevisning om at katter alltid klarer seg. Vi tror heller ikke at de ønsker å bli født inn i en verden som ikke har annet å tilby enn 8 uker og et nakkeskudd.

Og det er derfor det gjør vondt når vi blir møtt med innlegg av typen: Vi har fem kattunger og hvis ingen vil ha dem så må de dø. For ikke å snakke om oppfølgingsinnlegget som sier at det nå er for sent.

Det er da vi ser på våre egne katter, der mange av dem en gang stod stilt overfor den samme dødsdommen, men som i dag lever fordi det fantes en tid der vi ikke hadde pels og poter i alle rom. Når vi så slukker lyset i den tro at alt vil virke litt lettere etter en god natts søvn, så ser vi for oss fem par øyne som aldri vil få det våre egne katter har fått. Et liv, en familie, vissheten om at ingenting vondt vil ramme dem.

Og en god natts søvn blir redusert til tre timer som ikke er gode i det hele tatt.

Når hjernen så er akkurat passe underernært på søvn og tankene går i bane rundt denne, forrige og til dels også neste ukes kattetragedier, så er det duket for dagens første akt: Den heter jobb, og er vel kanskje en av de få tingene vi har til felles med ”alle andre”.  Og i motsetning til hva mange tror så er det ingen av oss som er innehaver av tittelen ”Direktør Dyreverner”. Vi er sykepleiere, butikkansatte, frisører, barnehageansatte, legesekretærer, konsulenter i forskjellige firma, it ansvarlige… Vi er mange av dem du møter i løpet av dagen og det eneste som avslører at vi er aktive dyrevernere er løsrevne pelshår som har vevet seg inn i klærne våre.

Etter endt arbeidsdag går teppet opp for dagens andre akt. Den delen som sakte men sikkert vil fortære resten av dagen og som vil hamre løs på psyken med det gubben pleier å kalle kango hammer men som jeg ikke ville gjenkjent om den traff meg midt i ansiktet.

Vi blir fru, frøken og også herr Dyreverner. En jobb som lønnes utelukkende med kattenes takknemlighet. I stillingsbeskrivelsen står det følgende: Arbeidstakeren er ansvarlig for at dyrene har det bra både fysisk og psykisk. Redde katter må sosialiseres. Skulle disse finne på å bite eller klore så er det bare å surre litt tørkepapir rundt såret. Såret vil gro på sikt så det er ingen grunn til bekymring… Ikke for slike bagateller i alle fall. Har man derimot syke fosterhjemskatter så sier hjertets grunnregel nummer 1 at man skal bekymre seg mest mulig. Ofre gjerne nattesøvnen for å våke over pasienten. Hold kattekassene rene. Har du 5-10 katter anbefales det at du rengjør dem 3-4 ganger for dagen. Har du flere enn 10 katter bør kassene rengjøres hver gang du går forbi dem (sett dem gjerne på et lurt sted slik at du passerer dem ofte)

Og når vi stabler katter i høyde og bredde mens vi prøver å komme opp med skikkelig kreative løsninger på hvor vi best kan plassere fire syke katter for å hindre at de smitter de friske, så hagler det inn nye meldinger fra folk som har funnet en katt, men som ikke vil eller kan gjøre noe mer enn å ta en telefon til dyrebeskyttelsen fordi de har en hund, en katt eller pene blomster i hagen. For hva søren er vel vitsen med å ha en Dyrebeskyttelse hvis den ikke er på pletten for å redde hagens begoniaer når disse er under angrep?

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men jeg tror til dels jeg har fått frem begynnelsen på poenget mitt, og hvis noen sovnet underveis og våknet omtrent her, så skal jeg vispe sammen et kjapt resymé: Vi er mennesker. Mennesker som spesielt i vår og sommerhalvåret får omtrent halvparten av den søvnen hjernen påstår at vi trenger. I perioder virker det som om vi lever, ånder og eksisterer kun for dyrene. Vi blir trøtt, vi blir sliten, vi blir fortvilet, vi plukker opp døde katter, vi våker over døende katter, og vi prøver å tømme havet med t-skje.

Og når dette fatet med komplett kaos og bekymring krydres med beskyldninger om at vi er arrogante kynikere som aldri burde fått jobben som sommervikarer hos Dyrebeskyttelsen så er det fristende å le, men lettere å gråte.

Så dette er min bønn til alle dere som føler for å påpeke alle våre feil og mangler: Før dere kaster dere over tastaturet for å fortelle oss hvor udugelige dere av den ene eller andre grunnen mener at vi er, så tenk igjennom at vi er mennesker. Og vi har egentlig nok byrder uten at du trenger å begrave de byrdene i et grustak.

Og når du truer med å trekke den økonomiske støtten fordi vi ikke svarte på en epost fort nok, fordi vi ikke hadde et ledig fosterhjem i bakhånd akkurat den dagen du fant en hjemløs katt i hagen din eller fordi vi ikke vil gi deg en utekatt når trappen din leder rett ut på høytrafikkert vei, så tenk over hvem du ønsker å ramme, og hvem du egentlig rammer.

For selv om de fleste av oss ville ofret vår siste skive for å mette en sulten katt, så er det ikke vårt daglige brød dette går ut over. De du ofrer på sinnets alter er dyrene.

Til slutt vil jeg resirkulere et par kloke ord fra en venninne: Jeg trives bedre i selskap med dyr enn med mennesker, for når dyrene biter så gror sårene.

Christel Ansnes